Forståelse og Hukommelse

Å huske er å forsøke å lagre i sinnet det vi har sett og hørt, det vi har lest, det andre har fortalt oss, det som har hendt oss, osv. osv. osv.

Lærere vil at elevene deres skal lagre ordene deres, setningene deres, det som står skrevet i skolebøkene, hele kapitler, overveldende oppgaver, med alle sine punktum og komma, osv., i hukommelsen.

Å ta eksamener betyr å huske det vi har blitt fortalt, det vi har lest mekanisk, å verbalisere hukommelse, å gjenta som papegøyer, araer eller undulater, alt vi har lagret i hukommelsen.

Det er nødvendig at den nye generasjonen forstår at å gjenta som en platespiller alle opptakene som er gjort i hukommelsen, ikke betyr at man har forstått grundig. Å huske er ikke å forstå, det er til ingen nytte å huske uten å forstå, hukommelsen tilhører fortiden, det er noe dødt, noe som ikke lenger har liv.

Det er uunnværlig, det er presserende og svært aktuelt at alle elever i skoler, høyskoler og universiteter virkelig forstår den dype betydningen av dyp forståelse.

Å FORSTÅ er noe umiddelbart, direkte, noe vi opplever intenst, noe vi opplever veldig dypt og som uunngåelig blir den sanne indre DRIVKRAFTEN for bevisst handling.

Å huske, å minnes er noe dødt, det tilhører fortiden og blir dessverre til et ideal, et motto, en idé, en idealisme som vi ønsker å imitere mekanisk og følge ubevisst.

I SANNDRUEN FORSTÅELSE, i dyp forståelse, i den intime dyp forståelsen er det bare et indre press fra bevisstheten, et konstant press født av essensen vi bærer inni oss, og det er alt.

Autentisk forståelse manifesterer seg som spontan handling, naturlig, enkel, fri fra den deprimerende prosessen med valg; ren uten nøling av noe slag. FORSTÅELSE gjort om til en HEMMELIG DRIVKRAFT for handling er formidabel, fantastisk, oppbyggelig og i bunn og grunn verdighetsskapende.

Handling basert på å huske det vi har lest, idealet vi streber etter, normen, oppførselen vi har blitt lært, erfaringene som er samlet i hukommelsen, osv., er kalkulerende, avhenger av det deprimerende valget, er dualistisk, er basert på konseptuell valg og fører bare uunngåelig til feil og smerte.

Det å tilpasse handlingen til hukommelsen, det å forsøke å endre handlingen slik at den stemmer overens med minnene som er samlet i hukommelsen, er noe kunstig, absurd uten spontanitet og som uunngåelig bare kan føre oss til feil og smerte.

Det å ta eksamener, det å bestå året, det gjør enhver tulling som har en god dose list og hukommelse.

Å forstå fagene som er studert og som vi skal eksamineres i, er noe helt annet, det har ingenting å gjøre med hukommelsen, det tilhører den sanne intelligensen som ikke må forveksles med intellektualisme.

De som ønsker å basere alle sine livshandlinger på idealer, teorier og minner av alle slag samlet i hukommelsens lagerrom, går alltid fra sammenligning til sammenligning, og der det finnes sammenligning finnes også misunnelse. Disse menneskene sammenligner sine personer, sine familier, sine barn med naboens barn, med de nære naboene. De sammenligner huset sitt, møblene sine, klærne sine, alle sine ting, med naboens eller naboenes eller nestens ting. De sammenligner sine ideer, barnas intelligens med andres ideer, med andres intelligens, og så kommer misunnelsen som blir den hemmelige drivkraften for handling.

Til verdens ulykke er hele samfunnets mekanisme basert på misunnelse og tilegnelseslyst. Alle misunner alle. Vi misunner ideer, ting, mennesker, og vi ønsker å skaffe oss penger og mer penger, nye teorier, nye ideer som vi samler i hukommelsen, nye ting for å blende våre medmennesker osv.

I SANNDRUEN, legitime, autentiske FORSTÅELSE finnes det ekte kjærlighet og ikke bare verbalisering av hukommelsen.

De tingene som huskes, det som er betrodd hukommelsen, blir snart glemt fordi hukommelsen er utro. Studentene deponerer idealer, teorier, hele tekster i hukommelsens lagerrom, som er til ingen nytte i det praktiske liv fordi de til slutt forsvinner fra hukommelsen uten å etterlate seg spor.

Mennesker som bare lever ved å lese og lese mekanisk, mennesker som liker å lagre teorier i hukommelsens lagerrom, ødelegger sinnet, skader det miserabelt.

Vi uttaler oss ikke mot ekte dyp og bevisst studier basert på dyp forståelse. Vi fordømmer bare de foreldede metodene for utdatert pedagogikk. Vi fordømmer ethvert mekanisk studiesystem, all memorering osv. Hukommelsen er overflødig der det finnes ekte forståelse.

Vi trenger å studere, vi trenger nyttige bøker, vi trenger lærere på skoler, høyskoler, universiteter. Vi trenger GURUen, de åndelige veilederne, mahatmaene osv., men det er nødvendig å forstå læresetningene fullstendig og ikke bare deponere dem i den utro hukommelsens lagerrom.

Vi vil aldri kunne være virkelig frie så lenge vi har den dårlige smaken å sammenligne oss selv med minnene som er samlet i hukommelsen, med idealet, med det vi ønsker å bli og ikke er, osv. osv.

Når vi virkelig forstår læresetningene vi har mottatt, trenger vi ikke å huske dem i hukommelsen, eller gjøre dem om til idealer.

Der det er sammenligning av det vi er her og nå med det vi ønsker å bli senere, der det er sammenligning av vårt praktiske liv med idealet eller modellen vi ønsker å tilpasse oss, kan det ikke finnes ekte kjærlighet.

All sammenligning er avskyelig, all sammenligning bringer frykt, misunnelse, stolthet osv. Frykt for ikke å oppnå det vi ønsker, misunnelse over andres fremgang, stolthet fordi vi tror vi er overlegne andre. Det viktigste i det praktiske livet vi lever, enten vi er stygge, misunnelige, egoistiske, grådige osv., er å ikke late som vi er hellige, å starte fra nullpunktet og forstå oss selv dypt, slik vi er og ikke slik vi ønsker å være eller slik vi later som vi er.

Det er umulig å oppløse JEG, MEG SELV, hvis vi ikke lærer å observere oss selv, å oppfatte for å forstå hva vi egentlig er her og nå på en effektiv og absolutt praktisk måte.

Hvis vi virkelig ønsker å forstå, må vi lytte til våre lærere, guruer, prester, veiledere, åndelige guider osv. osv.

Gutter og jenter i den nye bølgen har mistet følelsen av respekt, av ærbødighet for våre foreldre, lærere, åndelige guider, guruer, mahatmaer osv.

Det er umulig å forstå læresetningene når vi ikke vet hvordan vi skal ære og respektere våre foreldre, lærere, veiledere eller åndelige guider.

Den enkle mekaniske gjentakelsen av det vi har lært bare utenat uten dyp forståelse, muterer sinnet og hjertet og skaper misunnelse, frykt, stolthet osv.

Når vi virkelig vet hvordan vi skal lytte bevisst og dypt, oppstår det en fantastisk kraft inni oss, en formidabel forståelse, naturlig, enkel, fri fra enhver mekanisk prosess, fri fra enhver hjerneaktivitet, fri fra enhver hukommelse.

Hvis studentens hjerne frigjøres fra den enorme innsatsen for å huske som må utføres, vil det være fullt mulig å undervise i kjernens struktur og det periodiske systemet til elementene til elever i ungdomsskolen og få en bachelor til å forstå relativitet og kvantemekanikk.

Som vi har snakket med noen lærere på ungdomsskoler, forstår vi at de er skremt med ekte fanatisme over den gamle utdaterte pedagogikken. De vil at elevene skal lære alt utenat selv om de ikke forstår det.

Noen ganger aksepterer de at det er bedre å forstå enn å memorere, men da insisterer de på at formler for fysikk, kjemi, matematikk osv. må graveres i hukommelsen.

Det er klart at dette konseptet er falskt fordi når en formel for fysikk, kjemi, matematikk osv., er skikkelig forstått, ikke bare på det intellektuelle nivået, men også på de andre nivåene i sinnet, som det ubevisste, underbevisste, infra-bevisste osv. osv. osv. trenger man ikke å gravere i hukommelsen, det blir en del av vår psyke og kan manifestere seg som umiddelbar instinktiv kunnskap når livets omstendigheter krever det.

Denne HELHETLIGE kunnskapen gir oss en form for OMNIVITENHET, en måte for bevisst objektiv manifestasjon.

Dyp forståelse og på alle nivåer av sinnet er bare mulig gjennom dyp introspektiv meditasjon.