Alderdommen

De første førti årene av livet gir oss boken, de neste tretti kommentaren.

I tjueårsalderen er en mann en påfugl; i trettiårene, en løve; i førtiårene, en kamel; i femtiårene, en slange; i sekstiårene, en hund; i syttiårene, en ape, og i åttiårene, bare en stemme og en skygge.

Tiden avslører alle ting: den er en veldig interessant pratsom person som snakker for seg selv selv når den ikke blir spurt om noe.

Det er ingenting gjort av hånden til det stakkars INTELLEKTUELLE DYRET, feilaktig kalt menneske, som før eller siden ikke blir ødelagt av tiden.

“FUGIT IRRÉPARABILE TEMPUS”, tiden som flykter kan ikke repareres.

Tiden bringer frem i offentligheten alt som nå er skjult og dekker til og skjuler alt som i dette øyeblikket skinner med prakt.

Aldring er som kjærlighet, den kan ikke skjules selv om den er forkledd i ungdommens klesdrakt.

Aldringen bryter ned menns stolthet og ydmyker dem, men det er en ting å være ydmyk og en annen å falle ydmyket.

Når døden nærmer seg, finner gamle mennesker skuffet over livet ut at alderdommen ikke lenger er en byrde.

Alle mennesker har håp om å leve et langt liv og bli gamle, og likevel skremmer alderdommen dem.

Aldringen begynner ved femtiseks år og fortsetter deretter i septenære perioder som fører oss til skrøpelighet og død.

Den største tragedien for gamle mennesker ligger ikke i selve det faktum at de er gamle, men i dumheten i å ikke ville erkjenne at de er det og i dumheten i å tro at de er unge som om alderdommen var en forbrytelse.

Det beste med alderdommen er at man er veldig nær målet.

DET PSYKOLOGISKE JEG, MITT EGET JEG, EGOET, blir ikke bedre med årene og erfaringen; det kompliseres, det blir vanskeligere, mer arbeidskrevende, derfor sier det folkelige ordtaket: “GENI OG FIGUR TIL GRAVEN”.

Det PSYKOLOGISKE JEG hos vanskelige gamle mennesker trøster seg selv ved å gi gode råd på grunn av sin manglende evne til å gi dårlige eksempler.

Gamle mennesker vet veldig godt at alderdommen er en veldig fryktelig tyrann som forbyr dem under dødsstraff å nyte gledene ved den ville ungdommen, og de foretrekker å trøste seg selv ved å gi gode råd.

JEGet skjuler for JEGet, JEGet skjuler en del av seg selv og alt merkes med sublime fraser og gode råd.

EN del av MITT EGET JEG skjuler en annen del av MITT EGET JEG. JEGet skjuler det som ikke passer det.

Det er fullstendig bevist ved observasjon og erfaring at når laster forlater oss, liker vi å tro at det var vi som forlot dem.

Hjertet til det INTELLEKTUELLE DYRET blir ikke bedre med årene, men verre, det blir alltid av stein, og hvis vi i ungdommen var grådige, løgnaktige, vrede, vil vi i alderdommen være mye mer.

Gamle mennesker lever i fortiden, gamle mennesker er resultatet av mange gårsdager, gamle mennesker ignorerer fullstendig øyeblikket vi lever i, gamle mennesker er akkumulert hukommelse.

Den eneste måten å oppnå den perfekte alderdommen er ved å oppløse det PSYKOLOGISKE JEG. Når vi lærer å dø fra øyeblikk til øyeblikk, når vi den sublime alderdommen.

Alderdommen har en stor følelse av ro og frihet for de som allerede har oppløst JEGet.

Når lidenskapene er døde på en radikal, total og endelig måte, er man fri ikke fra én herre, men fra mange herrer.

Det er veldig vanskelig å finne uskyldige eldre mennesker i livet som ikke engang har restene av JEGet, den slags eldre mennesker er uendelig lykkelige og lever fra øyeblikk til øyeblikk.

Mannen grånet i VISDOM. Den gamle i kunnskap, kjærlighetens herre, blir faktisk fyrtårnet som leder viselig strømmen av de utallige århundrene.

I verden har det eksistert og eksisterer for tiden noen GAMLE MESTRE som ikke engang har de siste restene av JEGet. Disse GNOSTISKE ARHATENE er like eksotiske og guddommelige som lotusblomsten.

DEN ÆRVERDIGE GAMLE MESTEREN som har oppløst det PLURALISERTE JEG på en radikal og endelig måte er det perfekte uttrykket for den PERFEKTE VISDOM, den GUDDOMMELIGE KJÆRLIGHET OG DEN SUBLIME KRAFT.

DEN GAMLE MESTEREN som ikke lenger har JEGet, er faktisk den fulle manifestasjonen av det GUDDOMMELIGE VESEN.

Disse SUBLIME ELDRE, disse GNOSTISKE ARHATENE har opplyst verden siden antikken, la oss huske BUDDHA, MOSES, HERMES, RAMARKRISHNA, DANIEL, DEN HELLIGE LAMA, etc., etc., etc.

Lærere på skoler, høyskoler og universiteter, lærere, foreldre, må lære de nye generasjonene å respektere og ære de eldre.

DET som ikke har noe navn, DET som er GUDDOMMELIG, DET som er det VIRKELIGE, har tre aspekter: VISDOM, KJÆRLIGHET, ORD.

DET GUDDOMMELIGE som FAR er den KOSMISKE VISDOM, SOM MOR er den UENDELIGE KJÆRLIGHET, som sønn er ORDET.

I familiefaren finnes symbolet på visdom. I husmoren finnes KJÆRLIGHET, barna symboliserer ordet.

Den gamle faren fortjener all støtte fra barna. Faren er allerede gammel og kan ikke jobbe, og det er rettferdig at barna forsørger og respekterer ham.

Den BEDÅRENDE MOREN er allerede gammel og kan ikke jobbe, og derfor er det nødvendig at sønnene og døtrene tar vare på henne og elsker henne og gjør den kjærligheten til en religion.

Den som ikke vet å elske sin FAR, den som ikke vet å TILBE sin MOR, går på venstre hånd vei, på feilens vei.

Barn har ingen rett til å dømme sine FORELDRE, ingen er perfekte i denne verden, og de som ikke har visse defekter i en retning, har dem i en annen, vi er alle klippet av de samme saksene.

Noen undervurderer FARSKJÆRLIGHET, andre ler til og med av FARSKJÆRLIGHET. De som oppfører seg slik i livet har ikke engang gått inn på veien som fører til DET som ikke har noe navn.

Den utakknemlige sønnen som hater sin FAR og glemmer sin MOR er virkelig den sanne perverse som hater alt som er GUDDOMMELIG.

BEVISSTHETSREVOLUSJONEN betyr ikke utakknemlighet, å glemme faren, å undervurdere den bedårende moren. BEVISSTHETSREVOLUSJONEN er VISDOM, KJÆRLIGHET og PERFEKT KRAFT.

I Faren finnes symbolet på visdom, og i Moren finnes den levende kilden til KJÆRLIGHET uten hvis reneste essens det virkelig er umulig å oppnå de høyeste INTIME REALISERINGER.