Sannheten

Fra barndommen og ungdommen begynner vår elendige eksistens’ Via Crucis med mange mentale forvrengninger, intime familietragedier, motgang hjemme og på skolen osv.

Det er klart at i barndommen og ungdommen, med svært sjeldne unntak, klarer ikke alle disse problemene å påvirke oss på en virkelig dyp måte, men når vi blir eldre, begynner spørsmålene å melde seg: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvorfor må jeg lide? Hva er hensikten med denne eksistensen? osv. osv. osv.

Alle på livets vei har stilt oss disse spørsmålene, alle har en gang ønsket å undersøke, spørre, kjenne “hvorfor” av så mange bitterheter, skuffelser, kamper og lidelser, men dessverre ender vi alltid opp innelåst i en eller annen teori, i en eller annen mening, i en eller annen tro på hva naboen sa, i hva en eller annen senil gammel mann svarte oss, osv.

Vi har mistet den sanne uskyld og freden i det rolige hjertet, og derfor er vi ikke i stand til å oppleve sannheten direkte i all dens brutalitet, vi er avhengige av hva andre sier, og det er klart at vi er på feil vei.

Det kapitalistiske samfunnet fordømmer radikalt ateister, de som ikke tror på Gud.

Det marxistisk-leninistiske samfunnet fordømmer de som TROR på GUD, men innerst inne er begge deler det samme, et spørsmål om meninger, folks innfall, projeksjoner av sinnet. Verken godtroenhet, vantro eller skepsis betyr at man har opplevd sannheten.

Sinnet kan tillate seg luksusen å tro, tvile, mene, spekulere osv., men det er ikke å oppleve sannheten.

Vi kan også tillate oss luksusen å tro på solen eller å ikke tro på den og til og med tvile på den, men solkongen vil fortsette å gi lys og liv til alt som eksisterer uten at våre meninger har den minste betydning for den.

Bak den blinde troen, bak vantroen og skepsisen, skjuler det seg mange nyanser av falsk moral og mange feilaktige oppfatninger av falsk respektabilitet, i hvis skygge JEG-et styrkes.

Samfunnet av kapitalistisk type og samfunnet av kommunistisk type har hver på sin måte og i samsvar med sine innfall, fordommer og teorier, sin spesielle type moral. Det som er moralsk innenfor den kapitalistiske blokken er umoralsk innenfor den kommunistiske blokken og omvendt.

Moral avhenger av skikker, av stedet, av tiden. Det som er moralsk i ett land er umoralsk i et annet land, og det som var moralsk i en tid, er umoralsk i en annen tid. Moral har ingen vesentlig verdi, analysert i dybden, er den hundre prosent dum.

Grunnutdanning underviser ikke i moral, grunnutdanning underviser i REVOLUSJONÆR ETIKK, og det er det de nye generasjonene trenger.

Fra århundrenes skremmende natt har det til alle tider alltid vært menn som har trukket seg tilbake fra verden for å søke SANNHETEN.

Det er absurd å trekke seg tilbake fra verden for å søke SANNHETEN fordi den finnes i verden og i mennesket her og nå.

SANNHETEN er det ukjente fra øyeblikk til øyeblikk, og det er ikke ved å skille oss fra verden eller ved å forlate våre medmennesker at vi kan oppdage den.

Det er absurd å si at all sannhet er en halv sannhet og at all sannhet er en halv feil.

SANNHETEN er radikal og ER eller er IKKE, den kan aldri være halv, den kan aldri være en halv feil.

Det er absurd å si: SANNHETEN tilhører tiden, og det som var i en tid, er det ikke i en annen tid.

SANNHETEN har ingenting med tid å gjøre. SANNHETEN er TIDLØS. JEG-et er tid og kan derfor ikke kjenne SANNHETEN.

Det er absurd å anta konvensjonelle, tidsmessige, relative sannheter. Folk forveksler begreper og meninger med det som er SANNHETEN.

SANNHETEN har ingenting med meninger å gjøre eller med de såkalte konvensjonelle sannhetene, fordi disse bare er uvesentlige projeksjoner av sinnet.

SANNHETEN er det ukjente fra øyeblikk til øyeblikk, og kan bare oppleves i fravær av det psykologiske JEG-et.

Sannheten er ikke et spørsmål om sofismer, begreper, meninger. Sannheten kan bare kjennes gjennom direkte erfaring.

Sinnet kan bare mene, og meninger har ingenting med sannheten å gjøre.

Sinnet kan aldri fatte SANNHETEN.

Lærere, lærerinner på skoler, høyskoler, universiteter, må oppleve sannheten og vise veien til sine disipler og disippelinner.

SANNHETEN er et spørsmål om direkte erfaring, ikke et spørsmål om teorier, meninger eller begreper.

Vi kan og bør studere, men det er viktig å oppleve selv og på en direkte måte hva som er sant i hver teori, hvert begrep, hver mening osv. osv. osv.

Vi må studere, analysere, spørre, men vi trenger også med UTSETTELSE å oppleve SANNHETEN som finnes i alt vi studerer.

Det er umulig å oppleve SANNHETEN mens sinnet er opprørt, i krampetrekninger, plaget av motstridende meninger.

Det er bare mulig å oppleve SANNHETEN når sinnet er stille, når sinnet er i stillhet.

Lærere og lærerinner på skoler, høyskoler og universiteter, må vise elevene veien til dyp indre meditasjon.

Veien til dyp indre meditasjon fører oss til sinnets stillhet og ro.

Når sinnet er stille, tomt for tanker, ønsker, meninger osv., når sinnet er i stillhet, kommer sannheten til oss.