Supermennesket

En kode fra Anahuac har sagt: “Gudene skapte menneskene av tre og etter å ha skapt dem, smeltet de dem sammen med det guddommelige”; senere legger den til: “Ikke alle mennesker klarer å integrere seg med det guddommelige”.

Det første som utvilsomt trengs, er å skape mennesket før det kan integreres med det virkelige.

Det intellektuelle dyret som feilaktig kalles menneske, er på ingen måte et menneske.

Hvis vi sammenligner mennesket med det intellektuelle dyret, kan vi selv verifisere det konkrete faktum at det intellektuelle dyret, selv om det fysisk sett ligner på mennesket, er psykologisk sett helt forskjellig.

Dessverre tenker alle feilaktig, antar at de er mennesker, kvalifiserer seg som sådan.

Vi har alltid trodd at mennesket er skapningens konge; det intellektuelle dyret har til dags dato ikke engang vist seg å være sin egen konge; hvis det ikke er konge over sine egne prosesser, psykologiske, hvis det ikke kan dirigere dem etter eget ønske, vil det i enda mindre grad kunne styre naturen.

På ingen måte kan vi akseptere mennesket omgjort til slave, ute av stand til å styre seg selv og omgjort til et leketøy for naturens bestialske krefter.

Enten er man universets konge, eller så er man det ikke; i det siste av disse tilfellene er det utvilsomt bevist det konkrete faktum at man ennå ikke har nådd menneskets stadium.

Inne i kjønnskjertlene til det intellektuelle dyret har solen deponert spirene for mennesket.

Det er klart at slike spirer kan utvikle seg eller gå tapt for alltid.

Hvis vi vil at slike spirer skal utvikle seg, er det uunnværlig å samarbeide med den innsatsen solen gjør for å skape mennesker.

Det legitime mennesket må jobbe intensivt med det åpenbare formål å eliminere fra seg selv de uønskede elementene som vi bærer i oss.

Hvis det virkelige mennesket ikke eliminerte slike elementer fra seg selv, ville det mislykkes beklagelig; det ville bli en abort av den kosmiske mor, en fiasko.

Mennesket som virkelig jobber med seg selv med det formål å vekke bevissthet, vil kunne integreres med det guddommelige.

Tilsynelatende blir solmennesket integrert med det guddommelige, faktisk og med rette et SUPERMENNESKE.

Det er ikke så lett å bli et SUPERMENNESKE. Utvilsomt er veien som fører til SUPERMENNESKET hinsides godt og ondt.

En ting er god når den passer oss, og dårlig når den ikke passer oss. Mellom versets kadenser skjuler også forbrytelsen seg. Det er mye dyd i den onde og mye ondskap i den dydige.

Veien som fører til SUPERMENNESKET er Knivseggens Sti; denne stien er full av farer på innsiden og utsiden.

Ondskap er farlig, godhet er også farlig; den fryktelige veien er hinsides godt og ondt, den er fryktelig grusom.

Enhver moralkodeks kan stoppe oss i marsjen mot SUPERMENNESKET. Tilknytning til slike eller slike fortider, til slike eller slike scener kan stoppe oss på veien som fører til SUPERMENNESKET.

Normene, prosedyrene, uansett hvor kloke de er, hvis de er innhyllet i en eller annen fanatisme, i en eller annen fordom, i et eller annet konsept, kan hindre oss i fremgangen mot SUPERMENNESKET.

SUPERMENNESKET kjenner det gode i det onde og det onde i det gode; svinger det kosmiske rettferdighetens sverd og er hinsides godt og ondt.

SUPERMENNESKET har likvidert alle gode og dårlige verdier i seg selv og har blitt noe som ingen forstår, det er lynet, det er flammen fra den universelle livsånd som skinner i ansiktet til en Moses.

I hver veikant tilbyr en eller annen anakoret sine gaver til SUPERMENNESKET, men dette fortsetter sin vei hinsides anakoretenes gode intensjoner.

Det folk sa under den hellige portikoen til templene har mye skjønnhet, men SUPERMENNESKET er hinsides folks fromme ord.

SUPERMENNESKET er lynet, og dets ord er tordenet som desintegrerer kreftene til godt og ondt.

SUPERMENNESKET skinner i mørket, men mørket hater SUPERMENNESKET.

Massene kvalifiserer SUPERMENNESKET som pervers bare fordi det ikke passer inn i de udiskutable dogmene, eller i de fromme frasene, eller i den sunne moralen til seriøse menn.

Folk avskyr SUPERMENNESKET og korsfester det blant kriminelle fordi de ikke forstår det, fordi de forhåndsdømmer det og ser på det gjennom den psykologiske linsen av det som antas å være hellig, selv om det er ondt.

SUPERMENNESKET er som gnisten som faller over de perverse, eller som glansen av noe som ikke forstås og som deretter går tapt i mysteriet.

SUPERMENNESKET er verken hellig eller pervers, det er hinsides hellighet og perversitet; men folk kvalifiserer det som hellig eller pervers.

SUPERMENNESKET skinner et øyeblikk blant mørket i denne verden og forsvinner deretter for alltid.

Inne i SUPERMENNESKET skinner den røde Kristus brennende. Den revolusjonære Kristus, Herren av den store opprøret.