Værensnivået

Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi hen? Hva lever vi for? Hvorfor lever vi?…

Uten tvil vet ikke det stakkars “intellektuelle dyret” som feilaktig kalles menneske, ikke bare ikke, men det vet ikke engang at det ikke vet… Det verste av alt er den vanskelige og merkelige situasjonen vi befinner oss i, vi ignorerer hemmeligheten bak alle våre tragedier, og likevel er vi overbevist om at vi vet alt…

Ta et “rasjonelt pattedyr”, en person som skryter av å være innflytelsesrik, midt i Sahara-ørkenen, sett ham der langt unna enhver oase og observer fra et luftfartøy alt som skjer… Fakta vil tale for seg selv; selv om den “intellektuelle humanoiden” later som om han er sterk og tror han er veldig mann, er han i bunn og grunn fryktelig svak…

Det “rasjonelle dyret” er hundre prosent dumt; det tenker det beste om seg selv; det tror det kan klare seg fantastisk gjennom barnehage, høflighetsmanualer, grunnskole, ungdomsskole, videregående skole, universitet, pappas gode rykte, osv., osv., osv. Dessverre, etter så mange bokstaver og gode manerer, titler og penger, vet vi godt at enhver magesmerte gjør oss triste, og at vi i bunn og grunn fortsetter å være ulykkelige og miserable…

Det er nok å lese verdenshistorien for å vite at vi er de samme barbarene som før, og at vi i stedet for å bli bedre, har blitt verre… Dette 20. århundret med all sin spektakulære natur, kriger, prostitusjon, verdensomspennende sodomi, seksuell degenerasjon, narkotika, alkohol, overdreven grusomhet, ekstrem perversitet, uhyrlighet, osv., osv., osv., er speilet vi bør se oss selv i; det finnes derfor ingen vektig grunn til å skryte av å ha nådd et høyere utviklingsstadium…

Å tro at tiden betyr fremskritt er absurd, dessverre fortsetter de “opplyste ignoranter” å være innesperret i “evolusjonens dogme”… På alle de svarte sidene i den “svarte historien” finner vi alltid de samme grusomme grusomhetene, ambisjonene, krigene osv. Likevel er våre samtidige “super-siviliserte” fortsatt overbevist om at krig er noe sekundært, en forbigående ulykke som ikke har noe å gjøre med deres så mye omtalte “moderne sivilisasjon”.

Det som virkelig betyr noe er måten hver person er på; noen vil være fulle, andre avholdsfolk, noen ærlige og andre skurker; det finnes av alt i livet… Massen er summen av individene; det individet er, er massen, er regjeringen osv. Massen er altså en forlengelse av individet; det er ikke mulig å transformere massene, folkene, hvis individet, hvis hver person, ikke transformerer seg…

Ingen kan nekte for at det finnes forskjellige sosiale nivåer; det finnes folk fra kirken og fra bordellet; fra handel og fra landsbygda, osv., osv., osv. På samme måte finnes det forskjellige værensnivåer. Det vi er internt, praktfulle eller smålig, sjenerøse eller gjerrige, voldelige eller fredelige, kaste eller lystige, tiltrekker seg de forskjellige omstendighetene i livet…

En lystig person vil alltid tiltrekke seg scener, dramaer og til og med tragedier av liderlighet som han vil bli trukket inn i… En full person vil tiltrekke seg fulle folk og vil alltid bli trukket inn i barer og puber, det er åpenbart… Hva vil ågerkarlen, egoisten tiltrekke seg? Hvor mange problemer, fengsler, ulykker?

Likevel har folk som er bitre, lei av å lide, lyst til å forandre seg, å snu bladet i sin historie… Stakkars folk! De vil forandre seg, men de vet ikke hvordan; de kjenner ikke prosedyren; de er i en blindgate… Det som skjedde med dem i går, skjer med dem i dag og vil skje med dem i morgen; de gjentar alltid de samme feilene og lærer ikke livets lærdommer, selv ikke med kanoner.

Alle ting gjentas i deres eget liv; de sier de samme tingene, gjør de samme tingene, beklager de samme tingene… Denne kjedelige repetisjonen av dramaer, komedier og tragedier vil fortsette så lenge vi bærer i oss de uønskede elementene sinne, grådighet, lyst, misunnelse, stolthet, latskap, fråtseri, osv., osv., osv.

Hva er vårt moralske nivå? Eller rettere sagt: Hva er vårt værensnivå? Så lenge værensnivået ikke endres radikalt, vil repetisjonen av alle våre elendigheter, scener, ulykker og uhell fortsette… Alle ting, alle omstendigheter, som skjer utenfor oss, på scenen i denne verden, er utelukkende en refleksjon av det vi bærer inni oss.

Med rette kan vi høytidelig hevde at det “ytre er en refleksjon av det indre”. Når man endrer seg innvendig og en slik endring er radikal, endres også det ytre, omstendighetene, livet.

Jeg har observert i denne tiden (år 1974), en gruppe mennesker som invaderte et fremmed landområde. Her i Mexico får slike folk den merkelige betegnelsen “FALLSKJERMSJEGERE”. De er naboer i kolonien Campestre Churubusco, de er veldig nær huset mitt, noe som er grunnen til at jeg har kunnet studere dem på nært hold…

Å være fattig kan aldri være en forbrytelse, men det alvorlige ligger ikke i det, men i deres værensnivå… Hver dag slåss de med hverandre, drikker seg fulle, fornærmer hverandre, blir mordere av sine egne ulykkeskamerater, de lever absolutt i skitne hytter der hat hersker i stedet for kjærlighet…

Mange ganger har jeg tenkt at hvis et hvilket som helst av disse subjektene eliminerte hat, sinne, lyst, drukkenskap, sladder, grusomhet, egoisme, baktalelse, misunnelse, selvfølelse, stolthet osv. fra sitt indre, ville andre mennesker like ham, han ville assosiere seg ved en enkel lov om psykologiske affiniteter med mer raffinerte, mer åndelige mennesker; disse nye forholdene ville være avgjørende for en økonomisk og sosial endring…

Det ville være systemet som ville tillate et slikt subjekt å forlate “garasjen”, den skitne “kloakken”… Så, hvis vi virkelig ønsker en radikal endring, er det første vi må forstå at hver og en av oss (enten hvit eller svart, gul eller kobberfarget, ignorant eller opplyst, osv.), er på et eller annet “værensnivå”.

Hva er vårt værensnivå? Har dere noen gang reflektert over det? Det ville ikke være mulig å gå til et annet nivå hvis vi ignorerer tilstanden vi befinner oss i.