Tollbetjenten og Fariseeren

Når man reflekterer litt over livets forskjellige omstendigheter, er det vel verdt å seriøst forstå grunnlaget vi hviler på.

En person hviler på sin posisjon, en annen på penger, den ene på prestisje, en annen på sin fortid, en annen igjen på en eller annen tittel, osv., osv., osv.

Det merkelige er at alle, enten vi er rike eller fattige, trenger hverandre og lever av hverandre, selv om vi er fulle av stolthet og forfengelighet.

Tenk et øyeblikk på hva som kan bli tatt fra oss. Hvordan ville skjebnen vår være i en revolusjon av blod og brennevin? Hva ville skje med grunnlaget vi hviler på? Ve oss, vi tror vi er veldig sterke, men vi er fryktelig svake!

Det “Jeg” som føler i seg selv grunnlaget vi hviler på, må oppløses hvis vi virkelig lengter etter den autentiske saligheten.

Et slikt “Jeg” undervurderer folk, føler seg bedre enn alle andre, mer perfekt i alt, rikere, smartere, mer erfaren i livet, osv.

Det er svært passende å sitere lignelsen fra Jesus den store KABIR om de to mennene som ba. Den ble fortalt til noen som stolte på seg selv som rettferdige og foraktet andre.

Jesus Kristus sa: “To menn gikk opp til tempelet for å be; den ene var en fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto og ba for seg selv slik: Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, røvere, urettferdige, ekteskapsbrytere, eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Men tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig.’ Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem, heller enn den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.” (LUKAS 18, 10-14)

Å begynne å innse sin egen ikke-eksistens og elendighet som vi befinner oss i, er absolutt umulig så lenge det eksisterer i oss konseptet om det “Mer”. Eksempler: Jeg er mer rettferdig enn den, mer vis enn den, mer dydig enn den, rikere, mer erfaren i livets ting, mer kysk, mer pliktoppfyllende, osv., osv., osv.

Det er ikke mulig å komme gjennom et nåløye mens vi er “rike”, mens det eksisterer i oss det komplekset av “Mer”.

“Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme inn i Guds rike.”

Det at din skole er den beste og at naboens er ubrukelig; det at din religion er den eneste sanne, at den kvinne er en dårlig kone og at min er en helgen; det at min venn Roberto er en dranker og at jeg er en veldig klok og avholdende mann, osv., osv., osv., er det som får oss til å føle oss rike; en grunn til at vi alle er “KAMELENE” i den bibelske lignelsen i forhold til det esoteriske arbeidet.

Det er presserende å selv-observere oss selv fra øyeblikk til øyeblikk med det formål å tydelig kjenne grunnlaget vi hviler på.

Når man oppdager det som fornærmer en mest i et gitt øyeblikk; bryet som ble gitt av en eller annen ting; da oppdager man grunnlaget man hviler psykologisk på.

I følge det kristne evangeliet utgjør disse grunnlagene “sanddynene som han bygde huset sitt på”.

Det er nødvendig å notere nøye hvordan og når man foraktet andre og følte seg overlegen, kanskje på grunn av tittelen eller den sosiale posisjonen eller den oppnådde erfaringen eller pengene, osv., osv., osv.

Det er alvorlig å føle seg rik, overlegen den eller den av en eller annen grunn. Slike mennesker kan ikke komme inn i himmelriket.

Det er bra å oppdage hva man føler seg smigret av, hva som tilfredsstiller forfengeligheten, dette vil vise oss grunnlaget vi støtter oss på.

Imidlertid bør ikke denne typen observasjon være et rent teoretisk spørsmål, vi må være praktiske og observere oss selv nøye på en direkte måte, fra øyeblikk til øyeblikk.

Når man begynner å forstå sin egen elendighet og ikke-eksistens; når man forlater vrangforestillingene om storhet; når man oppdager tåpeligheten til så mange titler, æresbevisninger og forgjeves overlegenheter over våre medmennesker, er det et utvetydig tegn på at man allerede begynner å endre seg.

Man kan ikke endre seg hvis man lukker seg for det som sier: “Mitt hus”. “Mine penger”. “Mine eiendommer”. “Min jobb”. “Mine dyder”. “Mine intellektuelle evner”. “Mine kunstneriske evner”. “Min kunnskap”. “Min prestisje” osv., osv., osv.

Det å klamre seg til det “Mitt” til “Meg”, er mer enn nok til å hindre oss i å erkjenne vår egen ikke-eksistens og indre elendighet.

Man blir forundret over synet av en brann eller et skipsforlis; da griper desperate mennesker ofte ting som er latterlige; ting uten betydning.

Stakkars mennesker! De føler seg i disse tingene, de hviler på tull, de klamrer seg til det som ikke har den minste betydning.

Å føle seg selv gjennom de ytre tingene, å basere seg på dem, tilsvarer å være i en tilstand av absolutt bevisstløshet.

Følelsen av “SEIDAD” (DET VIRKELIGE VESEN), er bare mulig ved å oppløse alle de “JEGENE” som vi bærer i vårt indre; før det er en slik følelse noe mer enn umulig.

Dessverre aksepterer ikke tilbederne av “JEGET” dette; de tror de er guder; de tror at de allerede besitter de “Herlige Legemene” som Paulus fra Tarsus snakket om; de antar at “JEGET” er guddommelig, og det er ingen som kan få slike absurditeter ut av hodet deres.

Man vet ikke hva man skal gjøre med slike mennesker, man forklarer dem, men de forstår ikke; alltid klamret til sanden de bygde huset sitt på; alltid inne i sine dogmer, i sine innfall, i sine dumheter.

Hvis disse menneskene seriøst selv-observerte seg selv, ville de selv verifisere doktrinen om de mange; de ville oppdage inne i seg selv hele den mangfoldigheten av personer eller “Jeg” som lever inne i vårt indre.

Hvordan kan den virkelige følelsen av vårt sanne VESEN eksistere i oss, når de “Jegene” føler for oss, tenker for oss?

Det mest alvorlige ved hele denne tragedien er at man tror man tenker, føler at man føler, når det i virkeligheten er en annen som i et gitt øyeblikk tenker med vår martyriserte hjerne og føler med vårt smertefulle hjerte.

Ulykkelige oss! Hvor mange ganger tror vi at vi elsker, og det som skjer er at en annen inne i seg selv, full av lyst, bruker hjertesenteret.

Vi er ulykkelige, vi forveksler dyrisk lidenskap med kjærlighet! og likevel er det en annen inne i seg selv, inne i vår personlighet, som går gjennom slike forvirringer.

Vi tror alle at vi aldri ville uttale de ordene til fariseeren i den bibelske lignelsen: “Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som de andre mennene”, osv. osv.

Men selv om det virker utrolig, handler vi slik daglig. Kjøttselgeren på markedet sier: “Jeg er ikke som de andre slakterne som selger kjøtt av dårlig kvalitet og utnytter folk”.

Tøyselgeren i butikken utbryter: “Jeg er ikke som andre kjøpmenn som vet hvordan de skal stjele når de måler og som har blitt rike”.

Melkeselgeren bekrefter: “Jeg er ikke som andre melkeselgere som tilsetter vann i den. Jeg liker å være ærlig”.

Husmoren kommenterer følgende under et besøk: “Jeg er ikke som den som går med andre menn, jeg er takk Gud en anstendig person og trofast mot min mann”.

Konklusjon: De andre er onde, urettferdige, ekteskapsbrytere, tyver og perverse, og hver og en av oss er et fromt lam, en “Sjokoladehelgen” god å ha som et gullbarn i en kirke.

Hvor dumme vi er! Vi tror ofte at vi aldri gjør alle de tåpelighetene og perversitetene som vi ser andre gjøre, og vi kommer derfor til den konklusjonen at vi er fantastiske mennesker, dessverre ser vi ikke de tåpelighetene og smålighetene vi gjør.

Det finnes merkelige øyeblikk i livet der sinnet uten bekymringer av noe slag hviler. Når sinnet er stille, når sinnet er i stillhet, kommer det nye.

I slike øyeblikk er det mulig å se grunnlaget, fundamentet, vi hviler på.

Når sinnet er i dypere hvile, kan vi selv verifisere den brutale virkeligheten av den livssanden som vi bygger huset på. (Se Matteus 7 - Vers 24-25-26-27-28-29; lignelsen som handler om de to fundamentene)