Den Psykologiske Sangen

Tiden er inne for å reflektere svært alvorlig over det som kalles “indre vurdering”.

Det er ingen tvil om det katastrofale aspektet ved “intim selvopptatthet”; denne hypnotiserer i tillegg bevisstheten og får oss til å miste mye energi.

Hvis man ikke begikk den feilen å identifisere seg så mye med seg selv, ville indre selvopptatthet være mer enn umulig.

Når man identifiserer seg med seg selv, elsker man seg selv for mye, føler synd på seg selv, vurderer seg selv, tenker at man alltid har oppført seg veldig bra mot den og den, med den og den, med kvinnen, med barna osv., og at ingen har visst å sette pris på det osv. Kort sagt, man er en helgen og alle de andre er onde, kjeltringer.

En av de vanligste formene for intim selvopptatthet er bekymringen for hva andre kan tenke om en selv; kanskje de antar at vi ikke er ærlige, oppriktige, sannferdige, modige osv.

Det mest kuriøse av alt dette er at vi beklageligvis ignorerer det enorme energitapet som denne typen bekymringer gir oss.

Mange fiendtlige holdninger til visse personer som ikke har gjort oss noe vondt, skyldes nettopp slike bekymringer som er født av intim selvopptatthet.

Under disse omstendighetene, når man elsker seg selv så høyt og vurderer seg selv på denne måten, er det klart at JEG-et, eller rettere sagt JEG-ene, i stedet for å forsvinne, blir forsterket på en skremmende måte.

Identifisert med seg selv synes man synd på sin egen situasjon og begynner til og med å regne.

Slik tenker man at den og den, at kompisen, at venninnen, at naboen, at sjefen, at vennen osv. osv. osv., ikke har betalt en som de skulle til tross for alle ens kjente godheter, og innesluttet i dette blir man uutholdelig og kjedelig for alle.

Med et slikt subjekt er det praktisk talt umulig å snakke, fordi enhver samtale garantert vil havne i hans lille regnskapsbok og hans så mye omtalte lidelser.

Det er skrevet at i det esoteriske gnostiske arbeidet er det bare mulig med åndelig vekst gjennom tilgivelse til andre.

Hvis noen lever fra øyeblikk til øyeblikk, lider for det de skylder dem, for det de har gjort dem, for bitterhetene de har forårsaket dem, alltid med den samme sangen sin, vil ingenting kunne vokse i dem.

Herrens bønn har sagt: “Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere”.

Følelsen av at noen skylder en, smerten over ondene som andre har forårsaket en, osv., stopper all indre fremgang i sjelen.

Jesus den store KABIR sa: “Kom til enighet med din motstander snart, mens du er med ham på veien, for at ikke motstanderen skal overgi deg til dommeren, og dommeren til politimannen, og du blir kastet i fengsel. Sannelig sier jeg deg, du skal ikke komme ut derfra før du har betalt den siste skilling”. (Matteus, V, 25, 26)

Hvis de skylder oss, skylder vi. Hvis vi krever at vi blir betalt til siste øre, må vi betale før til siste skilling.

Dette er “gjengjeldelsens lov”, “Øye for øye og tann for tann”. “Ond sirkel”, absurd.

Unnskyldningene, den fullstendige tilfredsstillelsen og ydmykelsene som vi krever av andre for ondene de har forårsaket oss, kreves også av oss, selv om vi anser oss selv som milde sauer.

Å plassere seg selv under unødvendige lover er absurd, det er bedre å sette seg selv under nye påvirkninger.

Barmhjertighetsloven er en høyere innflytelse enn den voldelige mannens lov: “Øye for øye, tann for tann”.

Det er presserende, uunnværlig, uoppsettelig å plassere oss intelligent under de fantastiske påvirkningene av det esoteriske gnostiske arbeidet, å glemme at de skylder oss og eliminere enhver form for selvopptatthet i vår psyke.

Vi må aldri tillate i oss selv følelser av hevn, bitterhet, negative følelser, angst for ondene som er forårsaket oss, vold, misunnelse, uopphørlig erindring av gjeld osv. osv. osv.

Gnosis er beregnet på de oppriktige aspiranter som virkelig ønsker å jobbe og forandre seg.

Hvis vi observerer folk, kan vi direkte se at hver person har sin egen sang.

Hver og en synger sin egen psykologiske sang; jeg vil på en ettertrykkelig måte referere til spørsmålet om de psykologiske regnskapene; føle at de skylder en, klage, vurdere seg selv osv.

Noen ganger “synger folk sin sang, bare sånn”, uten at de blir trukket opp, uten at de blir oppmuntret, og andre ganger etter noen glass vin…

Vi sier at vår kjedelige sang må elimineres; den gjør oss ute av stand til å være indre, den stjeler mye energi fra oss.

Når det gjelder revolusjonær psykologi, kan noen som synger for godt – vi refererer ikke til den vakre stemmen eller den fysiske sangen – ​​sikkert ikke gå lenger enn seg selv; de blir værende i fortiden…

En person som er hindret av triste sanger, kan ikke endre sitt værenivå; de kan ikke gå lenger enn det de er.

For å gå til et høyere værenivå er det nødvendig å slutte å være det man er; vi trenger å ikke være det vi er.

Hvis vi fortsetter å være det vi er, vil vi aldri kunne gå til et høyere værenivå.

På det praktiske livets område skjer det uvanlige ting. Svært ofte knytter en hvilken som helst person vennskap med en annen, bare fordi det er lett for dem å synge sangen sin.

Dessverre slutter slike forhold når sangeren blir bedt om å være stille, om å bytte plate, om å snakke om noe annet osv.

Da går den fornærmede sangeren på jakt etter en ny venn, noen som er villig til å lytte til dem på ubestemt tid.

Forståelse krever sangeren, noen som forstår dem, som om det var så lett å forstå en annen person.

For å forstå en annen person er det nødvendig å forstå seg selv.

Dessverre tror den gode sangeren at de forstår seg selv.

Det er mange skuffede sangere som synger sangen om ikke å bli forstått og drømmer om en fantastisk verden hvor de er de sentrale figurene.

Imidlertid er ikke alle sangere offentlige, det finnes også reserverte; de synger ikke sangen sin direkte, men de synger den i hemmelighet.

Det er folk som har jobbet mye, som har lidd for mye, de føler seg snytt, de tror at livet skylder dem alt det de aldri var i stand til å oppnå.

De føler vanligvis en indre tristhet, en følelse av monotoni og fryktelig kjedsomhet, indre tretthet eller frustrasjon som tankene samler seg rundt.

Udiskutabelt lukker de hemmelige sangene veien for oss på veien til den intime selvrealiseringen av Væren.

Dessverre går slike hemmelige indre sanger ubemerket hen for dem selv, med mindre vi med vilje observerer dem.

Åpenbart lar all observasjon av seg selv lyset trenge inn i en selv, i ens intime dyp.

Ingen indre endring kan skje i vår psyke med mindre den bringes til lyset av observasjon av seg selv.

Det er uunnværlig å observere seg selv når man er alene, på samme måte som når man er i forhold til folk.

Når man er alene, melder svært forskjellige “JEG-er” seg, svært forskjellige tanker, negative følelser osv.

Man er ikke alltid i godt selskap når man er alene. Det er bare normalt, det er veldig naturlig å være i veldig dårlig selskap i full ensomhet. De mest negative og farlige “JEG-ene” melder seg når man er alene.

Hvis vi ønsker å forvandle oss radikalt, må vi ofre våre egne lidelser.

Mange ganger uttrykker vi våre lidelser i artikulerte eller uartikulerte sanger.