Individualiteten

Å tro at man er “Én” er sannelig en spøk av svært dårlig smak; dessverre eksisterer denne fåfengte illusjonen inni hver og en av oss.

Trist nok tenker vi alltid det beste om oss selv, det faller oss aldri inn å forstå at vi ikke engang besitter ekte individualitet.

Det verste er at vi til og med unner oss den falske luksusen å anta at hver og en av oss nyter full bevissthet og egen vilje.

Stakkars oss! Så tåpelige vi er! Det er ingen tvil om at uvitenhet er den verste av alle ulykker.

Inni hver og en av oss eksisterer det mange tusen forskjellige individer, forskjellige subjekter, Jeger eller folk som krangler med hverandre, som slåss om overherredømmet og som ikke har noen orden eller enighet.

Hvis vi var bevisste, hvis vi våknet fra så mange drømmer og fantasier, hvor annerledes ville ikke livet vært. ..

Men som om ikke ulykken var stor nok, fascineres og hypnotiseres vi av negative følelser, selvbeundring og egenkjærlighet. De lar oss aldri huske oss selv, se oss selv slik vi er…

Vi tror vi har én vilje, når vi i virkeligheten har mange forskjellige viljer. (Hvert Jeg har sin egen)

Tragikomedien i hele denne indre mangfoldigheten er skremmende; de forskjellige indre viljene kolliderer med hverandre, lever i kontinuerlig konflikt og handler i forskjellige retninger.

Hvis vi hadde ekte individualitet, hvis vi hadde en enhet i stedet for en mangfoldighet, ville vi også hatt kontinuitet i hensikter, våken bevissthet, spesiell, individuell vilje.

Det rette er å forandre seg, men vi må begynne med å være ærlige mot oss selv.

Vi må foreta en psykologisk inventar over oss selv for å finne ut hva vi har for mye av og hva vi mangler.

Det er mulig å oppnå individualitet, men hvis vi tror vi har det, vil den muligheten forsvinne.

Det er åpenbart at vi aldri ville kjempet for å oppnå noe vi tror vi har. Fantasien får oss til å tro at vi er i besittelse av individualitet, og det finnes til og med skoler i verden som lærer det.

Det er viktig å kjempe mot fantasien, den får oss til å fremstå som om vi er det ene eller det andre, når vi i virkeligheten er elendige, skamløse og perverse.

Vi tror vi er menn, når vi i virkeligheten bare er intellektuelle pattedyr uten individualitet.

Myomaner tror de er guder, mahatmaer osv., uten å ane at de ikke engang har et individuelt sinn og bevisst vilje.

Egolatere elsker sitt kjære Ego så høyt at de aldri ville akseptert ideen om mangfoldigheten av Egoer i seg selv.

Paranoide vil med all den klassiske stoltheten som kjennetegner dem, ikke engang lese denne boken…

Det er viktig å kjempe til døden mot fantasien om oss selv, hvis vi ikke vil bli ofre for kunstige følelser og falske opplevelser som i tillegg til å sette oss i latterlige situasjoner, stopper enhver mulighet for indre utvikling.

Det intellektuelle dyret er så hypnotisert av sin fantasi at det drømmer om at det er en løve eller ørn, når det i virkeligheten ikke er mer enn en ussel mark fra jordens gjørme.

Myomanen ville aldri akseptert disse påstandene som er nevnt ovenfor; åpenbart føler han seg som en erkehierofant, uansett hva folk sier; uten å ane at fantasi bare er ingenting, “ingenting annet enn fantasi”.

Fantasien er en reell kraft som virker universelt på menneskeheten og som holder den intellektuelle humanoiden i en drømmetilstand, og får ham til å tro at han allerede er en mann, at han besitter ekte individualitet, vilje, våken bevissthet, et spesielt sinn osv. osv. osv.

Når vi tror at vi er én, kan vi ikke bevege oss fra der vi er i oss selv, vi forblir stillestående og til slutt degenererer og involverer vi oss.

Hver og en av oss befinner oss på et bestemt psykologisk stadium, og vi vil ikke kunne komme oss ut av det med mindre vi direkte oppdager alle de menneskene eller Jegene som lever inne i vår person.

Det er klart at vi gjennom intim selvobservasjon vil kunne se de menneskene som lever i vår psyke og som vi må eliminere for å oppnå den radikale transformasjonen.

Denne oppfatningen, denne selvobservasjonen, endrer fundamentalt alle de feilaktige oppfatningene vi hadde om oss selv, og som et resultat ser vi det konkrete faktum at vi ikke besitter ekte individualitet.

Så lenge vi ikke observerer oss selv, vil vi leve i illusjonen om at vi er Én, og følgelig vil livet vårt være feil.

Det er ikke mulig å forholde seg riktig til våre medmennesker før det er gjennomført en indre forandring i bunnen av vår psyke.

Enhver intim forandring krever at Jegene vi har inni oss, fjernes på forhånd.

På ingen måte kan vi eliminere slike Jeger hvis vi ikke observerer dem i vårt indre.

De som føler seg som Én, som tenker det beste om seg selv, som aldri ville akseptert læren om de mange, ønsker heller ikke å observere Jegene, og derfor blir enhver mulighet for forandring umulig for dem.

Det er ikke mulig å forandre seg hvis man ikke eliminerer, men den som føler seg som en besitter av individualitet, hvis han aksepterte at han må eliminere, ville egentlig ignorere hva det er han må eliminere.

Vi må imidlertid ikke glemme at den som tror han er Én, selvbedratt tror at han vet hva han må eliminere, men i virkeligheten vet han ikke engang at han ikke vet, han er en illustrert ignorant.

Vi trenger å “av-egoistisere” oss for å “individualisere” oss, men den som tror at han besitter individualitet, er det umulig å av-egoistisere seg.

Individualitet er hundre prosent hellig, det er få som har det, men alle tror at de har det.

Hvordan kan vi eliminere “Jeger” hvis vi tror vi har et “Jeg” som er Unikt?

Det er helt sikkert bare den som aldri har observert seg selv på alvor som tror at han har et Unikt Jeg.

Vi må imidlertid være svært tydelige i denne undervisningen, fordi det er en psykologisk fare for å forveksle den autentiske individualiteten med konseptet om en slags “Høyere Jeg” eller noe lignende.

Den hellige individualiteten er langt hinsides enhver form for “Jeg”, den er det den er, det den alltid har vært og det den alltid vil være.

Den legitime individualiteten er Væren og årsaken til Værens Væren, den er Væren selv.

Skill mellom Væren og Jeg. De som forveksler Jeg med Væren, har helt sikkert aldri observert seg selv på alvor.

Så lenge Essensen, bevisstheten, fortsetter å være innelåst i hele det settet av Jeger som vi har inni oss, vil den radikale forandringen være mer enn umulig.