Viljen

“Den store gjerningen” er først og fremst skapelsen av mennesket av seg selv, basert på konfidensielt arbeid og frivillig lidelse.

“Den store gjerningen” er den indre erobringen av oss selv, av vår sanne frihet i Gud.

Vi trenger med maksimal og uoppsettelig hast å desintegrere alle de “Jeg-ene” som lever i vårt indre, hvis vi virkelig ønsker en perfekt frigjøring av Viljen.

Nicolás Flamel og Raimundo Lulio, begge fattige, frigjorde sin vilje og utførte utallige psykologiske undere som forbløffer.

Agripa kom aldri lenger enn til første del av “Den store gjerningen” og døde smertefullt, mens han kjempet i desintegreringen av sine “Jeg-er” med det formål å eie seg selv og etablere sin uavhengighet.

Den perfekte frigjøringen av viljen sikrer den vise et absolutt herredømme over Ilden, Luften, Vannet og Jorden.

Mange studenter i moderne psykologi vil synes det er overdrevet det vi hevder ovenfor i forhold til den suverene kraften i den frigjorte viljen; Imidlertid forteller Bibelen oss underverker om Moses.

Ifølge Filon var Moses en innviet i faraoenes land ved bredden av Nilen, Osiris’ prest, faraos fetter, oppdratt mellom søylene til ISIS, den guddommelige Moder, og OSIRIS, vår Far som er i det skjulte.

Moses var etterkommer av patriarken Abraham, den store kaldeiske magikeren, og den høyt respekterte Isak.

Moses, mannen som frigjorde viljens elektriske kraft, har gaven til undere; dette vet de Guddommelige og menneskene. Slik står det skrevet.

Alt det de hellige skrifter sier om den hebraiske lederen, er virkelig ekstraordinært, vidunderlig.

Moses forvandler sin stav til en slange, forvandler en av sine hender til en spedalsk hånd, og gir den deretter livet tilbake.

Prøven med den brennende tornebusken har tydeliggjort hans makt, folket forstår, kneler og bøyer seg.

Moses bruker en magisk stav, et symbol på den kongelige makt, den prestedømmelige makt til den innviede i Livets og Dødens store mysterier.

Foran farao forvandler Moses vannet i Nilen til blod, fiskene dør, den hellige elven blir infisert, egypterne kan ikke drikke av den, og Nilens irrigasjoner sprer blod over jordene.

Moses gjør mer; han får millioner av uforholdsmessige, gigantiske, monstrøse frosker til å dukke opp, som kommer opp av elven og invaderer husene. Deretter, under hans gest, et tegn på en fri og suveren vilje, forsvinner de grusomme froskene.

Men siden farao ikke lar israelittene gå fri, utfører Moses nye undere: han dekker jorden med smuss, vekker skyer av motbydelige og urene fluer, som han deretter unner seg luksusen av å fjerne.

Han slipper løs den fryktelige pesten, og alle flokkene dør unntatt jødenes.

Han tar sot fra ovnen – sier de hellige skrifter – kaster den opp i luften, og når den faller over egypterne, forårsaker den blemmer og sår.

Han strekker ut sin berømte magiske stav, og Moses lar hagl regne fra himmelen som på en ubarmhjertig måte ødelegger og dreper. Deretter får han lynet til å eksplodere, det skremmende tordenværet rumler og det regner fryktelig, og med en gest gjenoppretter han roen.

Likevel fortsetter farao å være ubøyelig. Moses, med et voldsomt slag med sin magiske stav, får skyer av gresshopper til å dukke opp som ved et trylleslag, deretter kommer mørket. Et nytt slag med staven og alt vender tilbake til den opprinnelige orden.

Veldig kjent er slutten på hele det bibelske dramaet i Det gamle testamentet: Jehova griper inn, dreper alle de førstefødte i Egypt, og farao har ikke annet valg enn å la hebreerne dra.

Senere bruker Moses sin magiske stav til å kløve vannet i Rødehavet og krysse det på tørt land.

Da de egyptiske krigerne skynder seg dit for å forfølge israelittene, sørger Moses med en gest for at vannet lukker seg igjen og sluker forfølgerne.

Utvilsomt ville mange Pseudo-okkultister, når de leser alt dette, ønske å gjøre det samme, ha de samme kreftene som Moses, men dette er mer enn umulig så lenge Viljen fortsetter å være innestengt mellom alle og enhver av de “Jeg-ene” som vi bærer i de forskjellige bakgrunnene i vår psyke.

Essensen innbakt mellom “Meg Selv” er Aladdins lampeånd, som lengter etter frihet… Fri en slik ånd, kan utføre undere.

Essensen er “Vilje-Bevissthet” som dessverre behandles i kraft av vår egen kondisjonering.

Når Viljen frigjøres, blandes eller smelter den sammen og integreres dermed med den Universelle Viljen, og blir derfor suveren.

Den individuelle Viljen smeltet sammen med den Universelle Viljen kan utføre alle Moses’ undere.

Det finnes tre typer handlinger: A) De som tilsvarer loven om tilfeldigheter. B) De som tilhører loven om gjentakelse, hendelser som alltid gjentas i hver eksistens. C) Handlinger som er bestemt med hensikt av Viljen-Bevisstheten.

Utvilsomt vil bare folk som har frigjort sin Vilje gjennom døden av “Meg Selv”, kunne utføre nye handlinger født av sin frie vilje.

De vanlige handlingene til menneskeheten er alltid et resultat av loven om gjentakelse eller det rene produktet av mekaniske ulykker.

Den som har en virkelig fri Vilje, kan skape nye omstendigheter; den som har sin Vilje innestengt mellom det “Pluraliserte Jeg”, er et offer for omstendighetene.

På alle bibelske sider er det en fantastisk utfoldelse av Høy Magi, Synskhet, Profeti, Undere, Transfigurasjoner, Oppstandelse av døde, enten ved innpust eller ved håndspåleggelse eller ved å feste blikket på neseroten, osv., osv., osv.

Bibelen florerer av massasje, hellig olje, magnetiske passeringer, påføring av litt spytt på det syke området, lesing av andres tanker, transporter, åpenbaringer, ord som kommer fra himmelen, osv., osv., osv., sanne underverk av den frigjorte, frigjorte, suverene Bevisste Viljen.

Trollmenn? Hekser? Svartekunstnere? De florerer som ugress; men de er ikke Hellige, eller Profeter, eller Adept av det Hvite Brorskapet.

Ingen kunne nå “Real Opplysning”, eller utøve det Absolutte Prestedømmet av Viljen-Bevisstheten, hvis de ikke tidligere hadde dødd radikalt i seg selv, her og nå.

Mange mennesker skriver til oss ofte og klager over ikke å ha Opplysning, ber om krefter, krever nøkler som vil gjøre dem til Magikere, osv., osv., osv., men de er aldri interessert i å selv-observere, i å selv-kjenne, i å desintegrere de psykiske tilsetningene, de “Jeg-ene” som Viljen, Essensen, er innestengt i.

Slike mennesker er åpenbart dømt til å mislykkes. Det er folk som begjærer de Hellige sine evner, men som på ingen måte er villige til å dø i seg selv.

Å eliminere feil er noe magisk, fantastisk i seg selv, som innebærer streng psykologisk selv-observasjon.

Å utøve krefter er mulig når man radikalt frigjør Viljens fantastiske kraft.

Dessverre, siden folk har viljen innestengt mellom hvert “Jeg”, er den åpenbart delt inn i flere viljer som hver behandles i kraft av sin egen kondisjonering.

Det er klart å forstå at hvert “Jeg” av den grunn har sin egen ubevisste, spesielle vilje.

De utallige viljene innesperret mellom “Jeg-ene” kolliderer ofte med hverandre, noe som gjør oss impotente, svake, elendige, ofre for omstendighetene, Udugelige.