De To Verdener

Å observere og å observere seg selv er to helt forskjellige ting, men begge krever oppmerksomhet.

I observasjon er oppmerksomheten rettet utover, mot den ytre verden, gjennom sansenes vinduer.

I selvobservasjon er oppmerksomheten rettet innover, og for dette er ikke de ytre sansene til hjelp. Dette er mer enn nok grunn til at nybegynnere finner det vanskelig å observere sine intime psykologiske prosesser.

Utgangspunktet for den offisielle vitenskapen i sin praktiske side er det observerbare. Utgangspunktet for arbeidet med seg selv er selvobservasjon, det selvobserverbare.

Udiskutabelt fører disse to utgangspunktene sitert ovenfor oss i helt forskjellige retninger.

Man kan eldes oppslukt i de tolerante dogmene til den offisielle vitenskapen, studere ytre fenomener, observere celler, atomer, molekyler, soler, stjerner, kometer osv., uten å oppleve noen radikal endring i seg selv.

Den typen kunnskap som transformerer noen innvendig, kan aldri oppnås gjennom ekstern observasjon.

Den sanne kunnskapen som virkelig kan forårsake en grunnleggende indre endring i oss, er basert på direkte selvobservasjon av seg selv.

Det er presserende å fortelle våre gnostiske studenter at de skal observere seg selv og i hvilken retning de skal selvobservere og årsakene til det.

Observasjon er et middel for å endre de mekaniske forholdene i verden. Indre selvobservasjon er et middel for å endre seg intimt.

Som en konsekvens eller et korollar av alt dette, kan og bør vi ettertrykkelig bekrefte at det finnes to typer kunnskap, den eksterne og den interne, og at med mindre vi har i oss selv det magnetiske senteret som kan skille kvalitetene til kunnskap, kan denne blandingen av de to planene eller tankeordningene føre oss til forvirring.

Sublime pseudo-esoteriske doktriner med en markant vitenskapelig bakgrunn, tilhører det observerbare, men de aksepteres av mange aspiranter som intern kunnskap.

Vi står altså overfor to verdener, den ytre og den indre. Den første av disse oppfattes av de ytre sansene; den andre kan bare oppfattes gjennom sansen for intern selvobservasjon.

Tanker, ideer, følelser, lengsler, forhåpninger, skuffelser osv. er indre, usynlige for de vanlige sansene, og likevel er de mer virkelige for oss enn spisebordet eller lenestolene i stuen.

Sikkert lever vi mer i vår indre verden enn i den ytre; dette er ubestridelig, ugjendrivelig.

I våre indre verdener, i vår hemmelige verden, elsker, ønsker, mistenker, velsigner, forbanner, lengter, lider, gleder vi oss, blir vi skuffet, belønnet osv., osv., osv.

Udiskutabelt er de to verdener, den indre og den ytre, eksperimentelt verifiserbare. Den ytre verden er det observerbare. Den indre verden er det selvobserverbare i seg selv og i seg selv, her og nå.

Den som virkelig vil kjenne de “indre verdener” til planeten Jorden eller solsystemet eller galaksen vi lever i, må først kjenne sin intime verden, sitt indre liv, spesielt sine egne “indre verdener”.

“Menneske, kjenn deg selv, og du vil kjenne universet og gudene.”

Jo mer man utforsker denne “indre verden” kalt “En selv”, jo mer vil man forstå at man lever samtidig i to verdener, i to virkeligheter, i to sfærer, den ytre og den indre.

På samme måte som det er uunnværlig for en å lære å gå i den “ytre verden” for ikke å falle i en avgrunn, ikke gå seg vill i byens gater, velge sine venner, ikke omgås perverse, ikke spise gift osv., så lærer vi også gjennom det psykologiske arbeidet med oss selv å gå i den “indre verden”, som kan utforskes gjennom selvobservasjon.

Egentlig er sansen for selvobservasjon svekket i den dekadente menneskerasen i denne mørke tiden vi lever i.

Etter hvert som vi fortsetter med selvobservasjon, vil sansen for intim selvobservasjon utvikles gradvis.