Selvobservasjon

Den intime selviakttakelsen er et praktisk middel for å oppnå en radikal transformasjon.

Å kjenne og å observere er forskjellig. Mange forveksler selviakttakelse med å kjenne. Man vet at man sitter på en stol i et rom, men det betyr ikke at man observerer stolen.

Vi vet at vi i et gitt øyeblikk befinner oss i en negativ tilstand, kanskje med et problem eller bekymret for det ene eller det andre, eller i en tilstand av uro eller usikkerhet, etc., men det betyr ikke at vi observerer det.

Føler du antipati mot noen? Liker du ikke en viss person? Hvorfor? Du vil si at du kjenner den personen… Vær så snill!, Observer den, å kjenne er aldri å observere; ikke forveksle det å kjenne med det å observere…

Selviakttakelsen, som er hundre prosent aktiv, er et middel for å endre seg selv, mens det å kjenne, som er passivt, ikke er det.

Å kjenne er absolutt ikke en handling av oppmerksomhet. Oppmerksomhet rettet innover i oss selv, mot det som skjer inni oss, er noe positivt, aktivt…

I tilfellet med en person man føler antipati mot bare sånn, fordi det faller oss inn og ofte uten noen som helst grunn, legger man merke til mengden av tanker som samler seg i sinnet, gruppen av stemmer som snakker og roper uordentlig inni oss, hva de sier, de ubehagelige følelsene som dukker opp inni oss, den ubehagelige smaken som alt dette etterlater i vår psyke, etc., etc., etc.

Det er åpenbart at vi i en slik tilstand også innser at vi behandler personen vi har antipati mot veldig dårlig innvendig.

Men for å se alt dette trengs det utvilsomt en oppmerksomhet som er bevisst rettet innover; ikke en passiv oppmerksomhet.

Den dynamiske oppmerksomheten kommer egentlig fra den observerende siden, mens tankene og følelsene tilhører den observerte siden.

Alt dette får oss til å forstå at det å kjenne er noe fullstendig passivt og mekanisk, i tydelig kontrast til selviakttakelsen, som er en bevisst handling.

Vi vil ikke med dette si at det ikke finnes mekanisk selviakttakelse, men en slik type observasjon har ingenting å gjøre med den psykologiske selviakttakelsen vi refererer til.

Å tenke og å observere er også veldig forskjellig. Hvem som helst kan unne seg luksusen av å tenke på seg selv så mye de vil, men det betyr ikke at de observerer seg selv på ordentlig.

Vi trenger å se de forskjellige “jeg’ene” i aksjon, oppdage dem i vår psyke, forstå at det finnes en prosentandel av vår egen bevissthet inni hver og en av dem, angre på at vi har skapt dem, etc.

Da vil vi utbryte. “Men hva holder dette Jeg’et på med?” “Hva er det det sier?” “Hva er det det vil?” “Hvorfor plager det meg med sin lyst?”, “Med sin vrede?”, etc., etc., etc.

Da vil vi se inni oss selv, hele det toget av tanker, følelser, ønsker, lidenskaper, private komedier, personlige dramaer, forseggjorte løgner, taler, unnskyldninger, morbiditet, gledessenger, bilder av liderlighet, etc., etc., etc.

Mange ganger før vi sovner, i det nøyaktige øyeblikket av overgang mellom våkenhet og søvn, føler vi inne i vårt eget sinn forskjellige stemmer som snakker sammen, det er de forskjellige Jeg’ene som i slike øyeblikk må bryte all forbindelse med de forskjellige sentrene i vår organiske maskin for deretter å fordype seg i den molekylære verden, i den “femte dimensjonen”.