Retur og Gjentakelse

Et menneske er det livet dets er. Hvis et menneske ikke endrer noe i seg selv, hvis det ikke radikalt forvandler livet sitt, hvis det ikke jobber med seg selv, sløser det bort tiden sin på en ynkelig måte.

Døden er en tilbakevending til selve begynnelsen av livet, med muligheten til å gjenta det igjen.

Mye er blitt sagt i den pseudo-esoteriske og pseudo-okkultistiske litteraturen om temaet suksessive liv. Det er bedre at vi befatter oss med de suksessive eksistensene.

Hver enkelts liv, med alle sine tider, er alltid det samme som gjentas fra eksistens til eksistens, gjennom de utallige århundrene.

Ubestridelig fortsetter vi i våre etterkommeres frø; dette er noe som allerede er bevist.

Hver enkelts liv er en levende film som vi tar med oss til evigheten når vi dør.

Hver enkelt av oss tar med seg filmen sin og bringer den tilbake for å projisere den igjen på skjermen i en ny eksistens.

Gjentakelsen av dramaer, komedier og tragedier er et grunnleggende aksiom i loven om tilbakevendelse.

I hver nye eksistens gjentas alltid de samme omstendighetene. Aktørene i slike alltid gjentatte scener er de menneskene som lever inne i oss, «Jeg-ene».

Hvis vi desintegrerer disse aktørene, disse «Jeg-ene» som forårsaker de alltid gjentatte scenene i livet vårt, ville gjentakelsen av slike omstendigheter bli mer enn umulig.

Åpenbart kan det ikke være noen scener uten aktører; dette er noe ubestridelig, ugjendrivelig.

Slik kan vi frigjøre oss fra lovene om retur og tilbakevendelse; slik kan vi bli virkelig frie.

Åpenbart gjentar hver av karakterene («Jeg-ene») som vi bærer i oss, den samme rollen fra eksistens til eksistens. Hvis vi desintegrerer den, hvis skuespilleren dør, avsluttes rollen.

Ved å reflektere seriøst over loven om tilbakevendelse eller gjentakelse av scener i hver retur, oppdager vi gjennom intim selvobservasjon de hemmelige drivkreftene bak dette spørsmålet.

Hvis vi i den forrige eksistensen, i en alder av tjuefem (25) år, hadde et kjærlighetseventyr, er det uten tvil at «Jeg-et» i et slikt engasjement vil lete etter damen i sine drømmer i en alder av tjuefem (25) år i den nye eksistensen.

Hvis damen det gjelder bare var femten (15) år gammel da, vil «Jeg-et» i et slikt eventyr lete etter sin elskede i den nye eksistensen i samme alder.

Det er klart at begge «Jeg-ene», både hans og hennes, leter etter hverandre telepatisk og møtes igjen for å gjenta det samme kjærlighetseventyret fra den forrige eksistensen …

To fiender som kjempet til døden i den forrige eksistensen, vil lete etter hverandre igjen i den nye eksistensen for å gjenta tragedien sin i den tilsvarende alderen.

Hvis to personer hadde en tvist om fast eiendom i en alder av førti (40) år i den forrige eksistensen, vil de i samme alder lete etter hverandre telepatisk i den nye eksistensen for å gjenta det samme.

Inne i hver av oss bor det mange mennesker fulle av forpliktelser; det er ugjendrivelig.

En tyv bærer i seg en hule av tyver med ulike kriminelle forpliktelser. Morderen bærer i seg en «klubb» av mordere, og den liderlige bærer i sin psyke et «bordell».

Det alvorlige med alt dette er at intellektet ignorerer eksistensen av slike mennesker eller «Jeg-er» inne i seg selv og slike forpliktelser som uunngåelig blir oppfylt.

Alle disse forpliktelsene til Jeg-ene som bor i oss, skjer under vår fornuft.

Det er fakta vi ignorerer, ting som skjer med oss, hendelser som foregår i det underbevisste og ubevisste.

Med rette er det blitt sagt til oss at alt skjer med oss, som når det regner eller tordner.

Vi har egentlig en illusjon om å gjøre, men vi gjør ingenting, det skjer med oss, dette er skjebnesvangert, mekanisk…

Vår personlighet er bare et instrument for forskjellige mennesker («Jeg-er»), der hver av disse menneskene («Jeg-er») oppfyller sine forpliktelser.

Under vår kognitive kapasitet skjer det mange ting. Dessverre ignorerer vi det som skjer under vår stakkars fornuft.

Vi tror vi er kloke når vi i virkeligheten ikke engang vet at vi ikke vet.

Vi er elendige vedkubber, dratt med av de rasende bølgene i eksistensens hav.

Å komme seg ut av denne ulykken, denne ubevisstheten, den så beklagelige tilstanden vi befinner oss i, er bare mulig ved å dø i seg selv…

Hvordan kan vi våkne uten å dø først? Bare med døden kommer det nye! Hvis frøet ikke dør, blir ikke planten født.

Den som virkelig våkner, oppnår derfor full objektivitet i sin bevissthet, autentisk opplysning, lykke…